Klumper og steiner i byen under fjellet

Å ha to barn hjemme skaper i teorien større kaos og krever mer planlegging, men det er også en fordel, og det er at alt vi gjør går i rolig tempo.

En liten jente på snart 4 år kan ikke spise maten sin i en fei, kle på seg som lynet, pakke veska på vei ut døra og løpe til bussen.

Trilleturen kan ikke bli for lang og alt blir mye bedre når veien heller nedover.

...og når ting går i nedoverbakke kan det enkelte ganger være enklere å observerer verden.

"Mamma, se der er det store klumper som faller ned". Til tross for at dette er et velkjent fenomen i Holmestrand gjør en liten turistguide meg oppmerksom på et veiskilt jeg aldri har lagt merke til.

"Mamma mamma, der er det sånn stein som Oldefar har", utbryter Selma i det hun får øye på gravstøttene som stikker frem under snøen på kirkegården.

Hun venter ikke på svar, men forteller videre at Oldefar er opp i himmelen.....og etter en liten stund peker hun begeistret og forteller at hun kan se han....

Den lille turistguiden kan nemlig fortelle meg at Oldefar ikke er langt unna. "Han sitter oppe på den digre klumpen mamma" Jeg ser litt spørrende ut, men får ikke sagt noe før jeg hører     
"det er litt farlig mamma, men det går bra"

Hva hadde vel hverdagen vært uten rolig tempo, barnemunn og guide i egen by?