Kua sier mø og melka sier voff

I godt over en ukes tid hadde minstejenta på 1 år gitt uttrykk for stor begeistring hver gang hun så melkekartongen. Hun smilte stort, klappet i hendene og ropte voff voff!

Jeg besvarte hennes begeistring med en trøtt stemme- "Kua sier møøøøøø!" Minstejenta kikket spørrende på meg før hun dundret videre med hendene i bordplaten og ropte enda høyere "voff voff voff".

Jeg gryntet fram et "møøø" hver gang scenen utspant seg de neste dagene og minnet meg selv om et tips fra barneoppdragelsen om at "enkelte kamper ikke er nødvendig å vinne". Jeg lot derfor denne kampen ligge død.

Jeg hadde egentlig blitt overbevist om at kua sa "voff voff"- helt frem til søndag da jeg faktisk tok meg tid til å kikke på denne melkekartongen som laget så stor begeistring. Og der, rett i mot meg lyste det en lykkelig familie sittende på en stabburstrapp. Midt i mellom denne familien satt det en hund! Jeg kikket på minstejenta med et smil og sa "voff voff". Begeistringen sto i taket!

Så dagens lærdom er følgende:

Kua sier mø
Melka sier voff
....og mamman i huset må ta seg litt bedre tid og være mer litt mer til stede.

God onsdag!