lørdag 4. januar 2014

Da mannen løp 92 kilometer over fjellet

Etter at mannen løp 50 kilometer i steikende sol og intens varme under Stockholm Ultramaraton i august 2013 fikk jeg beskjed om at det ikke var noen fare for at han skulle gjøre dette igjen..... i nærmeste fremtid. Han ristet også på hodet av de som løp 100 kilometer samme dag og mente de ikke kunne være riktig vel bevart.

Knappe 14 dager etter løpet i Stockholm kunne den samme mannen fortelle meg at han ønsket å løpet distansen Rena- Lillehammer. Selv om ideen ble lagt frem slik at jeg skulle oppfatte det som et "er det greit at jeg bruker tid på dette" var allerede traseen, dato og treningsplan lagt opp. Mannen skulle løpe den samme distansen og traseen som Sykkelbirken følger- totalt 92 kilometer. Datoen var satt til lørdag 28. september med start klokka 06.00 fra sentrum i Rena. Jeg var ønsket som sjåfør og følgebil underveis. Samt ivrig motivator og støttende samarbeidspartner i ukene som fulgte.

Rena sentrum rett før kloken 06.00 lørdag 28. september 2013

De påfølgende 5 uker var det som å leve sammen med en toppidrettsutøver. Han var fult fokusert og ganske så fraværende. Han var i full jobb på dagtid og trente enten grytidlig morgen eller sen kveld/natt. Eller både før og etter jobb. I tillegg til dette var han 3 barnspappa med alt hva de innebærer på hjemmebane.

Selv synes jeg dette var kjempespennende! Jeg måtte til tider skjule min bekymring når alt ikke gikk helt etter treningsplan, det var antydning til sykdom i hus eller annet grums som kunne sette brems eller stopp for mannens planer.

En av de mest ekstreme turene i oppkjøringen var når han gikk ut døra tidlig en lørdags kveld og låste seg inn igjen klokka 02.00 natt til søndag. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd at han hadde stoppet opp på den lokale puben underveis.

Vi reiste oppover mot Hamar og Brummundal fredag 27. september. Jeg har aldri sett mannen innta så mye mat på en biltur noen sinne. Sjokolade, vann, farris, mer sjokolade, vann, farris, salt osv. Etter matpakkesmøring, blanding av energidrikke og planlegging av rasjonering under løpet fikk vi en kort natts søvn. Klokka 04.00 sto vi opp og kjørte mot Rena sentrum.

Mannen totalt rolig, ingen nerver- kun en kropp full av energi og rastløse bein. Jeg derimot var fullstappet av stress og tenkte alle katastrofetanker som tenkes kunne!

Dette måtte bare gå bra!

Her følger et bildedryss fra starten i Rena sentrum til målgang i Lillehammer 9 timer og 38 minutter senere!


På vei opp mot Skramstadsetra. 



Etter 1,5 mil gav jeg mannen en brødskive og påfyll i drikkesekken før jeg vinket han farvel alene innover i fjellet.

Bak smilet skjuler det seg "litt" nerver
Jeg så mannen først igjen ved Sjusjøen.... 

Jimmy hadde tilbakelagt 65 kilometer ved Sjusjøen og hadde bare 17 kilometer igjen..

Støtteapparatet og mediekonsulenter oppdaterte omverden kontinuerlig underveis av løpet

Ekstra gøy var det at det dukket opp både kjente og ukjente som heiet underveis

Endelig Lillehammer i sikte





Målet var å gjennomføre 92 kilometer på 10-12 timer- Jimmy klarte det på 9 timer og 38 minutter! 



 STOLT-STOLTERE-STOLTEST!


Mer fra dette løpsprosjektet kan leses under følgende linker
- Prosjekt løpe Sykkelbirken- 92km
- De fleste mener jeg er gærn!
- Løp sykkelbirken på under 10 timer
- En tur utenom det vanlige 



2 kommentarer:

  1. Fy søren! For en innsats! Kjenner meg igjen i nervene dine fra da min mann løp sitt første maraton i fjor påske. Jeg gruet meg som en unge og fulgte spent med på TV (han løp i Madrid og jeg var hjemme) hele løpet. Gleden var stor da han ringte og fortalte at det hadde gått fint.
    Dere begge er spreke altså! Helt sykt å løpe så langt… tok han mange pauser underveis? Og hva gjorde han under pauser forresten?

    Takk som deler!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha ha- det er vel litt mangel på kontroll som gjør at vi fruene biter negler. Husker jeg synes det var ekstra ille når jeg så han forsvant etter 1,5 mil og ble borte i fjellet:) Han tok ingen pauser underveis, kun tid til påfyll av drikkesekken og den tiden det tok å gå på do de gangene han måtte det. Ellers passet han på å holde beina i gang hele veien. Bevisst. Påfyll av sekk og langing av mat var planlagt på forhånd slik at det skulle gå raskest mulig uten for mye heft. Nå i etterkant ser jeg at dette er virkelig noe man lærer av- også som tilskuer og hjelpeapparat:)

      Fortsatt god helg:)

      Slett