Farris Ultra

Jeg la meg først ut fra start. Foran meg var det 3 menn som forsvant i det fjerne. Etter noen få kilometer kom det opp en sprek dame ved min side og jeg forsto raskt at hun ville forbi. Helt i orden tenkte jeg, det tempo hun holdt ble for tøft så tidlig og jeg lot hun forsvinne noen hundre meter i forkant. Etter noen kilometer var hun borte.

Farris Ultra går i samme trase som Farrisrunden og måler totalt 67 kilometer og 1100 høydemeter

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke stresse en meter av dette løpet. Jeg skulle kun kose meg og nyte naturen. Likevel dristet jeg meg denne dagen til å utfordre meg selv og la opp et tempo som var litt utenfor min komfortsone. Hodet var også med meg helt fra start og jeg la opp til strategiske og smarte samtaler med meg selv. Ved 5 kilometer traff jeg bakken med et smell så både kompresjonsstrømper og solbriller hang og slang. Jeg blødde fra albumen og kneet var også blodig og forslått. Jeg fant en bekk og skylte raskt av meg, beit tenna sammen og løp vidre. Kneet kjentes fint ut igjen etter 10 km og etter 15 km fant jeg ultraflyten. Jeg koste meg. Den viktigste mantraene som jeg holdt meg til denne dagen var "andre har kanskje en sterk motor, men når motoren er sliten har jeg beina- og disse beina kan løpe langt" ....og slik holdt jeg det gående for meg selv mens jeg lyttet til fuglekvitter og fokuserte på å fortsette i stede for å stoppe opp og bare se på naturen!

Etter 40 kilometer og bevis på at jeg fortsatt smiler

Etter tredje supportstasjon og passering av 41 km hadde beina fått varmet seg skikkelig og jeg kom meg igjen i fremste rekke av damene og lot meg selv overtale til å ytterligere presse farta over komfortsonen. Det er noe magisk hver gang når jeg "bare har 2 mil igjen" hvor kroppen alltid våkner og får klokkertro på det som for en liten stund tilbake virket helt ufattelig idiotisk vondt å sluttføre. Jeg vil i mål og jeg vil løpe fort!

Jeg går alltid i surr når det gjelder steder og tider for supportstasjoner og jeg kan heller ikke gjengi dette løpet annet enn at jeg drakk ufattelig mye vann, noe sportsdrikk, 1/2 rosinpakke, en sportsbar og litt nøtter. Varmen var intens og jeg søkte konstant etter bekker som hadde kaldt vann jeg kunne dyppe kroppsdeler oppi....mot slutten av løpet benyttet jeg meg til og med av vannflasker som var mistet av syklister dagen før under sykkelrittet. I de mest ulente partiene var det opptil flere vannflasker med vann som jeg helte over meg selv før jeg løp videre. Herlig avkjølende og med et smil om munnen synes jeg selv at jeg var verdens smarteste som kom opp med denne ideen om å bruke syklistens vannflasker til akutt nedkjøling.

De siste kilometerne var vonde. Jeg sjanglet og svimlet mens jeg telte meterne fremfor meg. Det var så ufattelig deilig å se at jeg klarte å gjennomføre dette løpet uten å ha gått på noen smell selv om jeg helt fra start hadde lagt meg litt over den farten jeg vanligvis er komfortabel med.

I mål ventet god stemning, cola og winerbrød samt rens av såre og forslåtte bein. Dette løpet gav meg en opptur. Hodet var med meg hele veien, kroppen oppførte seg slik den er trent og beina viste nok en gang at de tåler mange mange kilometer. I tillegg klarte jeg å tøffe meg litt ekstra og utfordre meg selv mens jeg koste meg i en flott ultraløype.

I mål krysset jeg av 67 kilometer og 1100 høydemeter på tiden 6 timer og 56 minutter. 

Denne dagen var jeg raskeste dame til mål og tok med meg førsteplassen hjem.